Posted on December 25, 2011

Reply

Da var vi ferdige. Etter noen utrolig slitsomme uker mot slutten fikk vi kosta bort de siste støvrestene i bygget før vi tok tårevåt farvel med våre nye venner og det nye ungdomshuset i Niafourang. De siste 75 dagene har gått i rasende fart og vi har vært gjennom ganske mye. Vi har lært utrolig mye, og føler oss veldig priviligerte som har fått lov til å være med på et slikt eventyr!

Mandag var siste arbeidsdag, og i tillegg var åpningsfesten lagt til denne dagen. Vi jobbet fra tidlig morgen helt til vi ble revet bort fra arbeidet til det hellige treet i landsbyen – da skulle det bli ofret en geit for oss og huset.

Alle de eldre i landsbyen, samt kvinner og barn, og ikke minst landsbyhøvdingen, var samlet. Mange tok ordet og ba for oss mens alle var samstemte i sine svar: «Amen, Amen». Vi satt på huk i 20 minutt mens flere og flere ville uttrykke sine tanker om oss og fremtiden til bygget. Vi forstod selvfølgelig ingenting, men vi fikk kort forklart av Michael etterpå hva som hadde blitt sagt, og mye av det bestod av ønsker om god fremtid for oss som mennesker og arkitekter, samt at familiene våre skulle ha god helse og lange liv. Slaktingen skjedde med Biltema-kniven vår som forøvrig har vært gjennom både det ene og det andre. Forrige uke var plutselig kniven borte. En av arbeiderne som bare hadde jobbet med oss i 4 dager ble beskyldt for å ha stjålet kniven. Det ble tatt ganske alvorlig. Vi blandet oss ikke inn fordi det var ganske heftige diskusjoner og bråk plutselig. Første dag på jobb hadde han vist stor interesse for denne kviven, og Michael og snekkeren, Nicholas, var overbevist om at det var han som stjal den. Han ble vist bort fra tomta med beskjed om å ikke komme tilbake. De truet med å ofre palmevin ved det hellige treet for å få fram sannheten. Han kom tilbake, utdrukket og våt i øynene og prøvde å si at han ikke hadde stjålet kniven. Det var roping, grining, diskusjoner og masse leven. To dager senere, var kniven plutselig tilbake i bygget. Truslene om ofring av palmevin ved det hellige treet hadde effekt, og som Pap Lamin forklarte: «This is how we do things here.»

Etter slaktingen laget kvinnene mat til hele landsbyen (300 stk) rett ved treet der geita var blitt slaktet. Det vandret svære gribber rundt området, som ble jaget vekk av Champion (hunden vår). De så ut som døden selv, og er ganske uhyggelige i motsetning til mange av fuglene ellers i Niafourang. Maten var lagd til hele landsbyen, og vi fikk utdelt skålen med den beste maten – nemlig hjertet og invollene til geita…

Åpningsfesten startet med at vi holdt en takketale i våre nye afrikanske tradisjonelle drakter som vi fikk skreddersydd fra landsbyen. Vi takket hele landsbyen for disse månedene, og spesielt de som jobbet frivillig sammen med oss hver eneste dag i 75 dager. Albert, Pap Lamin og Michael har vært våre samarbeidspartnere, og uten dem ville vi ikke ha oppnådd så mye som vi gjorde. Etter takketalene viste vi tre av filmene vi har lagd i løpet av oppholdet – til stor fornøyelse. En hel landsby var samlet inne i bygget og i alle vinduene da vi viste videoene. Det var både jubel og latter da de så seg selv på film, og det ble motatt med store glis.

Tore avsluttet vår del av programmet med å synge Amazing Grace.

Det gikk over til å bli deres tur til å takke oss, og vi fikk utlevert diplomer som viste deres takknemlighet til oss, fra landsbyhøvdingen og fra presidenten i ungdomsorganisasjonen, Michael.

Etter all snakking var det tid for dansing og musikk. Slik de gjorde det var at de fortalte en historie mens de trommet, og etterpå sang de historien. Det ble dramatisk oversatt av en av musikerne og bestod av setninger som « the womens went for the fishings. And they stood there, whereby they was fishing»…
Da sangen hadde startet hoppet plutselig landsbysjefen opp foran hele forsamlingen og danset til voldsom jubel og klapping – det var første gang vi har sett ham bevege på seg. Kvelden fortsatte med dansing, og tenning av bål på plassen foran bygget. Det var en fin opplevelse og vi fikk gode ord fra mange av landsbyens innbyggere.

Tirsdagen ryddet vi og klarerte bygget til fotografering og fikk sagt adjø til våre nye venner, og ikke minst til Hilde som har passet på oss denne tiden. Vi er svært takknemlige for alt Hilde har gjort for oss, og det var trist å forlate TinTing, geita vår «Helle», og maten til Nicole, kokka. Oppholdet der har vært helt fantastisk, og vi har blitt tatt godt vare på!
Nedenfor har vi lagt ved en del bilder av det ferdige bygget!